Jeg oppdager i dag Edin's bortgang. Jeg har jeg kjent Edin mellom 2009 og 2015. Vi var naere venner i en periode. Spesielt da han fikk kreftdiagnose for foerste gang. Jeg har vaert imponert over hans indre styrke, og hans mot. Og hans evne til aa beholde et positivt syn paa lyvet uansett! Jeg husker hvor glad han var i sine 2 doetre. Og hvor dedikert han var i arbeidet sitt.
Jeg er trist og samtidig ikke trist da jeg vet at hvorhen han maatte vaere naa, saa er han i fred, og uten smerter.
Jeg vet ogsaa at Edin vil fortsette aa leve gjenno alle de som har staatt ham naer, i minne, og gjennom alt han har overfoert til oss av holdninger til livet, baade stort og smaatt.
Jeg foeler med alle de han hadde en naer relasjon til.