Hannelore Charlotte Selbekk

En siste hilsen til vår snille, dyktige og omsorgsfulle Klasseforstander gjennom 6år. Takk for at du deltok på våre klassetreff i over 30år. Hvil i fred, Hannelore.

Takk for turer, middager, samtaler og godt samarbeid på skolen, Hannelore. Meråker er ikke det samme - uten deg

Vil takke for trivelige og muntre passiarer ved dine trimturer neom oss.

Mamma sovnet stille og fredfullt inn på Oppdal Sykehjem 28. spetember i troen på sin frelser Jesus Kristus. Broren min og jeg fikk våke sammen over henne det siste døgnet hun levde her på jorden. Med det var et langt, dramatisk og innholdsrikt liv til ende. Og for min del har det fineste mennesket jeg noen gang har møtt, gått bort. Mamma ble født i 1947 i småbyen Bautzen i daværende DDR (det kommunistiske Øst-Tyskland). Mammaen hennes, alenemoren Charlotte Kroll (som altså er min bestemor), bestemte seg for at hun ville gi sine to barn en ny fremtid i den frie verden. Påsken 1957 flyktet derfor den lille familien til Vest-Tyskland gjennom Berlin, der det fortsatt fire år før Muren ble reist, var mulig å krysse grensen. I Vest-Berlin ble de plassert i en stusselig flyktningeleir. Senere den våren ble bestemoren min kontaktet av Røde Kors med spørsmål om hun ville sende datteren sin på et opplegg som organisasjonen hadde i Norge, der barn kunne få bo hos en norsk familie en sommer for å komme seg bort fra den kummerlige flyktningtilværelsen. Tillatelsen ble gitt og slik havnet min mamma hos ekteparet Øyan i Stjørdal. Det som skulle bli en sommer i Trøndelag viste seg å vare livet ut. Det barnløse ekteparet ønsket egentlig å adoptere mamma. Formelt ble det aldri noen adopsjon, men for alle praktiske formål ble mamma datter i den familien. Tidlig i ungdomsårene møtte hun en kjekk, lys stjørdalsgutt, Kjell Oddvar Selbekk. Han utdannet seg til lærer akkurat som henne. De giftet seg i 1968, og to gutter kom i rask rekkefølge de kommende årene. Verken min mor eller far kom fra noe kristent hjem. Men begge to ble i løpet av ungdomstiden aktive kristne. Og de ville bygge hjemmet sitt på den samme troen. For mamma var kristen tro noe praktisk, ikke bare teoretisk. Den måtte føre til direkte konsekvenser, nærmere bestemt å gjøre godt for andre. Jeg har aldri truffet noen som så til de grader har levd livet sitt for andre mennesker. For mamma bar troen også gjennom livets stormer. Pappa fikk hjernesvulst og døde i 2004 etter et langt sykeleie. Det var mamma som pleiet ham hjemme helt til det siste. Og han ble aldri en pasient i det huset. Han var og forble kjæresten til mamma. Det er til denne dag den største kjærlighetshistorien jeg har bevitnet. Etter noen år som enke giftet hun seg med Thor Sønstelien. Det ekteskapet varte bare i åtte uker fordi Thor brått ble alvorlig syk og døde. Selv om mamma var født nede på kontinentet, så elsket hun den norske fjellheimen. Fjellområdene rundt barndomshjemmet vårt i Meråker var hennes rike med multeplukking som den absolutte favoritten. Og denne friluftsinteresser bevarte hun helt inntil det siste. Så sent som 20. mai i år gikk vi sammen opp på toppen av Hovden i Oppdal (1125 m.o.h.), slik et av bildene i serien viser. Mammas tro, verdier, liv, lynne og historie har formet mitt eget liv veldig sterkt og vært med på gjøre meg til den jeg er. Hennes dramatiske familiebakgrunn i det kommunistiske Øst-Europa har preget meg kraftig, både politisk, ideologisk og når det gjelder engasjementet mitt for ytringsfrihet. Også i taletrengthet, engasjementsnivå og stemmeleie slekter jeg tydelig på henne. Nå er dette spesielle livet avsluttet. Og jeg sitter igjen med en dyp takknemlighet over å få ha henne som mor. Nå er det opp til oss andre å føre arven hennes videre. Mamma etterlater seg to sønner, to svigerdøtre, seks barnebarn og ett oldebarn, lille Max (3). Jeg lyser fred over mammas lyse og gode minne. Dette er ikke slutten, vi skal møtes igjen. Død, hvor er din seier? Død, hvor er din brodd?