"Vesla" Regine Johanne Wærstad

Jeg kom som flyktning til Norge i 1990, og havnet i Volda. Regine ble min norsk- og historie lærer i 2 år, før jeg gikk videre til Sogndal og senere til Bergen. Glemmer aldri hennes kommentarer, og uttallige korreksjoner på min norsk skrift. Protesterte en gang, og hennes svar var en av de fineste støtte jeg har fått. Jeg skulle gjerne kommet i kontakt med henne, og søkt på hennes navn flere ganger gjennom årene. Finner dette fra 2017. Savner deg, og takk for støtten. Jostein tidligere samboer hadde gått bort på 90-tallet hvis jeg ikke tar feil, men de hadde gått fra hverandre.

...plutselig husket deg i dag og tenkte å sende deg en hilsen etter så mange år, så fant jeg ut at du har gått fra oss… Jeg er den som kom til Volda i 1990 som flyktning. Jeg begynte på videregående skole og det var der jeg var så heldig å bli kjent med deg. Du var lærer der. Jeg var 24 år gammel og så fullstendig ukjent med norsk utdanningssystem. Du tok imot meg ikke bare som din elev, men som en sønn, og jeg kjente deg ikke bare som en lærer, men som en omsorgsfull mor som oppriktig brydde seg om meg.… Det var du som oppmuntret og veiledet meg til å ta det ene og andre faget, og det var du som hele tiden støttet meg og sørget for at jeg klarte meg gjennom videregående skole og til universitetet… Jeg ble uteksaminert med hovedfag fra universitet i 2000 og har lenge vært i jobb som står i forhold til min kompetanse. Føler at jeg skylder deg mye av det jeg har oppnådd, og sender deg en stor takk fra dypeste av mitt hjerte... og vet at du hører meg... Jeg er glad i deg Regine, og vil aldri glemme deg... Chrysostom Selahvarzi

Kjære Regine, Ole-Petter, Ane og jeg ønsker å takke deg for at du kom til oss i Kleivrudveien på Otta. Mange takk for flotte turer både på Otta og Oppdal og for gode samtaler om mangt og mye.som interesserte oss alle. Vi hadde et ønske om å kunne få treffe deg igjen, men slik skulle det ikke gå. Vi vil savne deg, Regine. Fred over ditt minne. Med hilsen fra Ole-Petter, Ane og Kari

Kjære Regine, så skulle vi ikkje få treffe kvarandre igjen, -dette kom så altfor, altfor tidleg. Vi møtte kvarandre i 1989 då vi byrja å arbeide saman på " gymnaset " i Volda. Du var ein engasjert, fagleg sterk kollega, alltid villig til å dele gode opplegg og idear. Etterkvart vart vi ikkje berre kollegaer, men vener. Det var aldri kjedeleg, men alltid engasjerande og inspirerande å vere saman med deg. Skarp i replikken, kunnskapsrik på så utruleg mange felt. Oppteken av dei store spørsmåla, av strukturar i samfunnet, av politikk, av litteratur, svært sjeldan privat, men absolutt personleg. Eg har tenkt på for ei kunnskapskjelde du hadde å ause av når du var i på tur i skog, mark og fjell - eg lærte så mykje av deg. Takk for dette, Regine, takk for omsorg og merksemd du viste meg i sorg og glede då du budde i Volda, men også då du flytta til Otta og seinare Oppdal. Dei gode minna, ikkje minst frå skogs- og fjellturar lever i minnet. Kvil i fred, gode Regine.

Du var Regine for meg. Jeg møtte deg på norskstudiet i Bø i 74-75. Vi var fem damer på ei kollokviegruppe, alle med ulik bakgrunn og alder.Det ble mange interresante, nyttige og livlige diskusjoner. Du ble ikke bare en studiekamerat, men også en god venn. Du var klok og kunnskapsrik. Vi pratet om alt som var viktig i livene våre og om kunst, hagestell og litteratur. En viktig del av livet mitt forsvant da du flyttet til Volda. Før du reiste viste du meg soppstedene dine. Siden har jeg ofte plukket sopp og tenkt på deg. Etter grunnfag i norsk fortsatte du med mellomfag og hovedfag. Men selv om jeg startet å undervise på ungdomsskolen i Sauherad, Du var Regine for meg. Jeg møtte deg på norskstudiet i Bø 74-75. Vi var fem damer på ei kollokviegruppe, alle med ulik bakgrunn og alder. Det ble mange interessante, nyttige og livlige diskusjoner. Du ble ikke bare en studiekamerat, men også en god venn. Du var klok og kunnskapsrik. Vi pratet om viktige sider ved livet og om kunst, hagestell og litteratur. En viktig del av livet mitt ble borte da du flyttet til Volda. Før du reiste, viste du meg soppstedene dine. Siden har jeg ofte plukket sopp, og tenkt på deg. Etter grunnfaget i norsk fortsatte du med mellomfag og hovedfag. Selv startet jeg å undervise ved ungdomsskolen i Sauherad. Men vi holdt kontakten og bl.a. utforsket vi talemålet i Bø sammen. Etter utallige turer rundt til unge og gamle i bygda skreiv vi i 1977 "Talemålet i Bø - eit grammatisk oversyn". Etter at du flyttet til Volda og seinere til Oppdal ble det gjennom julebreva vi holdt kontakten. I 2004 inviterte Hege Olav og meg til 60-årsdagen din. Det var så godt å få se deg igjen og få være med opp til hytta di. Varme tanker går til Hege, Skule og Anders. En særlig takk til Hege som ringte meg og fortalte om de siste dagene moren levde. Takk for gode minner Regine! Inger Lise Du var ein flink og arbeidssam norskstudent, Regine, som gjerne delte kunnskap og innsikter med andre. Når eg som norsklærar minnest studieåret 1974-75 ved Telemark distriktshøgskole i Bø med særleg glede, er det ikkje minst på grunn av deg. Olav Solberg

Din veg av Olav H. Hauge Ingen har varda den vegen du skal gå ut i det ukjende, ut i det blå. Dette er din veg. Berre du skal gå han. Og det er uråd å snu. Og ikkje vardar du vegen, du hell. Og vinden stryk ut ditt far i aude fjell. Kjelde: Dikt i samling, Det Norske Samlaget, 2000, s. 75

Eg syklar i vårsola, ser kvitveisen på marka og grønfargen bryte gjennom i lauvtre, og tenker eit sekund at eg må sende sms til Regine og prise våren. Så slår det meg at det er umulig. Regine kan eg ikkje lenger nå. Det er snart 43 år sidan vi møttes som norskstudentar i Bø. Vi var begge ihuga feministar, reagerte på det mannsdominerte litteraturpensumet vi skulle lese og starta ei kvinnegruppe som las kvinnelitteratur i tillegg. Frå sidelinja fekk vi høre at dei unge studentane som kom rett frå gymnaset, var redde for at studiemiljøet skulle bli dårlig sidan det var så mange gamle studentar på norskstudiet. Fleire av oss var kring tretti år gamle – litt av ein alder for den som skal lære seg nye ting! Vennskapet med Regine har betydd mye for meg oppigjennom åra. Regine var trufast, full av omsorg, og ho ville gjerne hjelpe meg der ho meinte eg trong det. Høgdeskrekken min gjorde ho noen forsøk på å kurere, men sta som eg kan vere, kom ho ikkje så langt som ho sikkert ønskte. Eg hugsar ein gong ho ville lokke meg til å gå stadig lenger ut på det eg opplevde som ein fjellskrent, men eg sette meg på bakbeina: Hit, men ikkje lenger. Da eg seinare fekk sjå det skumle fjellet frå ein annan synsvinkel, såg eg at eg ikkje nett hadde svevd i livsfare om eg hadde tatt eit steg eller ti framover, slik Regine ville. Regine var gjestmild som få, og ho tok vel imot både meg og dei to eldste barnebarna mine på hytta si og på fjellturar. Vi to fekk også noen fine turar langs kysten i Horten. Det hende vi hadde med oss ferske reker og ei flaske kvitvin, og da tok det ein heil dag og noen seine kveldstimar å gå frå ferjekaia i Horten og til Åsgårdstrand og attende. Ikkje minst fordi vi på heimvegen måtte ta ein avstikkar bort til Borrevannet for å høre på nattergalen som song så vakkert. Vi delte interessa for å finne blomstrar i fjellet og var begge like fortrylla over å sjå fjellvalmue ved Tovatna. Interessa for litteratur delte vi også, og det er vel typisk for Regine da vi hadde hatt ei kort sms-utveksling om Elina Ferrantes bøker sist vinter, og eg fortalde at det på biblioteket var lang venteliste på den siste av bøkene frå Napoli – da kom nett denne boka som julegåve i posten. Vi hadde mange fruktbare samtalar, som stundom betre kunne klassifiseras som diskusjonar. I seine kveldstimar på terrassen i Horten peika Regine på at eg burde senke høgda på hagtornhekken slik at det vart mulig å nyte utsikta over fjorden. Eg hørte ikkje på det øyret den gongen, men nå har eg senka hekkhøgda. Ein annan gong diskuterte vi kva som var kjennemerket på ny og ne måne. Kven som hadde rett, skal eg ikkje røpe her, men kan seie så mye som at eg tok ikkje feil i dette tilfellet. Den siste tida vart det langt mellom sms-ane frå Regine. Eg var lenge ikkje klar over kor sjuk ho var, men ante uråd da ho sendte melding frå sjukehus i Trondheim. Den siste helsinga frå henne kom 15.april, ei påskehelsing til Rolf og meg. Omtanke for andre heilt til det siste. Det er så mye eg skulle ha sagt til Regine, men nå er det for seint. Eg tenker på familien som sit att med eit stort sakn og vil gjerne få uttrykke at eg kjenner med dykk! Frå Randi

Minneord til Regine Det var så ufattelig trist at du skulle gå bort så fort. På påskeaften besøkte jeg deg, du fortalte utførlig hva du hadde gått igjennom av undersøkelser og har fått din diagnose på sykdommen. Som du selv sa flere ganger så visste du ikke noe om tidsperpektivet fremover. Vi fikk en fin stund der i solen på verandaen med vørterøl i glasset. Vi fikk mimre litt om alle de fine turene, både innenlads og utenlands. -Du var helt unik når det gjaldt å tilrettelegge turene med overnattingssteder, å ikke minst oppsøke masse spennende og kulturelle steder. Det var som jeg sa mange ganger at det var bare for meg å nyte og ikke yte. Du var bare så kunnskapsrik på mange områder, alt om kultur, historie, natur og flora og mye mer. -Kommer til å savne deg masse! Vi hadde våre tradisjoner med rakfisk, lutefisk i jula og 17.maisjampis på stabburstrappa. Takk for ditt gode vennskap gjennom mange år. Takk for din omtenksomhet for oss som fikk lære deg å kjenne. Savnet blir stort. Tankene går også til Skule, Anders og Hege med sine familier som har mistet sin kjære mamma. Takk for gode minner! Fra Solveig

Dette var Vesla for meg: Dagen smiler med kveldraud munn og sig i senga langs gylte høer Ljuvt frå djupaste hjartans grunn minna flyt opp. Det fløder ... Ho lever, mi sjel, i fjellom (Ola Setrom) Takk for gode minner Nabo Ingrid

Vi fikk dele noen viktige år sammen. I Volda. I Ulsteinvik. I Aldalen. Du var den sobre, kvalitetsbevisste, kloke og grundige Vesla, eller Regine som jeg helst likte å kalle deg - dette vakre navnet med nordnorske røtter. Et navn med mykhet og styrke. Din glede over natur og kultur ble berginga di da verden ble så alt for vanskelig og du valgte å gå egne veger, finne nye spor. Din kjærlighet og lojalitet til dine var så sterk at du valgte avstand. Valgte tryggheten i hytta på Oppdal. Men jeg er overbevist om at de visste du hadde de så sterkt i sinnet og at de ga deg næring i vanskelige dager som heldigvis ble lettere etterhvert. Og dere har fått være sammen. Så kom dagen da det hele skulle ende. Et varlig pust i søvnen, som var like forsiktig som deg selv, ble det siste. Og for oss andre, som tenker at du var en søker, kan Olav H Hauges dikt også stå som bauta over deg: "Kom ikkje med heile sanninga, Kom ikkje med havet for min torste, Kom ikkje med himmelen når eg bed om ljos, men kom med ein glimt, ei dogg,eit fjom, slik fuglane ber med seg vassdropar frå lauget og vinden eit korn av salt" Takk for at jeg fikk kjenne deg og dele noen år sammen! Hallgerd